Mennesket er et vanedyr. Vi former våre liv etter mønstre vi sjelden stiller spørsmål ved, og disse mønstrene får en merkelig egenskap: de begynner å fremstå som sannheter. Det vi har erfart som normalt, blir for oss det naturlige – og dermed det riktige. I økonomiske termer betyr dette at vi tilpasser oss et bestemt forbruk, en viss levestandard, og opplever alt under dette som et tap, selv om det objektivt sett ikke trenger å være det. Slik kan et høyt forbruk, en konstant jakt på vekst og stadig økende inntekt, fremstå som nødvendig for å «leve godt». Men vanens sannhet er ikke alltid den samme som virkelighetens sannhet.
Økonomiens vaner
I Norge brukes ofte oljeinntektene som et eksempel på denne mekanismen. Landets økonomi har i flere tiår vært knyttet til petroleumsindustrien, og inntektene herfra har skapt et høyt offentlig og privat forbruk. Når forslag om å redusere oljeletingen møter motstand, er det ikke bare et spørsmål om arbeidsplasser eller statsbudsjett – det er også et psykologisk spørsmål. Vi er blitt vant til å være rike. Rike på penger, men ofte fattige på tid.
Det økonomiske paradigmet vi lever i, er preget av en idé om at vekst er nødvendig, at redusert forbruk betyr tilbakegang. Denne tanken er i stor grad en vane. Samfunnsøkonomien er bygget opp for å opprettholde dette mønsteret, selv om forskning på bærekraft og økologi viser at vi på sikt ikke kan fortsette slik.
Økologiens påminnelse
Økologien utfordrer vanens sannhet ved å peke på at overforbruket har konsekvenser som ikke kan kjøpes fri. Jordens økosystemer fungerer etter balanser som ikke bryr seg om bruttonasjonalprodukt eller statsbudsjett. Ressursene er ikke uendelige, og mange av dem fornyes langsomt – langt saktere enn vårt forbruksmønster tilsier. Her blir vanens sannhet direkte farlig: vi lever som om vi har ubegrenset tilgang, fordi vi alltid har hatt det i vår levetid.
Overgangen til et mindre ressurskrevende liv kan derfor sees som en økologisk nødvendighet. Men den kan også være en eksistensiell mulighet.
Mer fritid, mindre forbruk
Filosofen Bertrand Russell skrev en gang om «prisens tyranni» – ideen om at arbeidstiden og livsforbruket vårt styres av krav som ikke egentlig er nødvendige for et godt liv.
Om vi reduserer forbruket, reduserer vi også behovet for høy inntekt, og dermed behovet for å arbeide like mye. Dette åpner for mer fritid, mer selvbestemmelse og mindre stress.
Her oppstår et paradoks: Vi holder fast ved forbruket fordi vi tror det gir frihet, men det binder oss i virkeligheten til et livsmønster der mye av tiden brukes på å tjene inn penger for å opprettholde nettopp dette forbruket.
Vanens brudd
Å bryte med en vane krever mer enn kunnskap – det krever en ny erfaring. Vi må erfare at et liv med mindre penger ikke nødvendigvis betyr et dårligere liv. Tvert imot kan det innebære mer tid til nære relasjoner, fysisk aktivitet, frivillighet, natur og kreativitet. Økonomisk kan dette innebære en dreining mot en sirkulær økonomi, der vi gjenbruker, deler og reparerer i stedet for å stadig kjøpe nytt. Økologisk vil det redusere trykket på planetens ressurser. Psykologisk vil det frigjøre oss fra en opplevd nødvendighet som aldri egentlig var en nødvendighet.
Avslutning
Vanens sannhet er en mektig kraft. Den får oss til å tro at det vi har gjort, er det vi må gjøre. Men sannheten er at mennesket kan tilpasse seg nye realiteter – vi har gjort det utallige ganger gjennom historien. Om vi utfordrer vanen, kan vi oppdage at det ikke bare er mulig å leve med mindre – det kan være bedre. Et samfunn som setter økologi, fritid og livskvalitet foran økonomisk vekst, vil ikke være et fattigere samfunn, men et rikere et – på tid, på fellesskap og på fremtid.